Håøya fort er et nedlagt militært anlegg fra slutten av attenhundretallet. Mange kanonstillinger og store mengder etterlatenskaper vitner om den militære aktiviteten. Bli med på en rundtur i det militærhistoriske landskapet fra unionstiden.
Høya i Tønsbergfjorden mellom Nøtterøy og Stokke i Vestfold ble sterkt befestet på slutten av 1800 tallet. Fortet hadde sin storhetstid før og under unionsoppløsningen i 1905.
Håøya ligger strategisk plassert mellom i Vestfjorden. Forsvaret kjøpte øya i 1892 og 1895. I perioden 1895-1900 ble den anlagt en festning på øya. Sammen med kanonbatteriet på Sundåsen, skulle festningen forsvare Marinens reservehavn i Melsomvik. Under unionskonflikten med Sverige i 1905 ble festningen oppsatt med 500 mann. I mellomkrigstiden bodde det inntil 15 familier her. Under andre verdenskrig brukte tyskerne øya til utvikling av miniubåter. Den militære virksomheten opphørte i 1963. Deler av byggingsmassen på øya bærer preg av mange år uten vedlikehold. Øya var bestykket med to stk. kanoner i kaliber 21 cm, to stk. kanoner i kaliber 12 cm, fire stk. kanoner i kaliber 6,5 cm, og en minestasjon med tennstasjon på Håøyholmen. Under andre verdenskrig ble kanonene flyttet til Trønderlag.